Krafttransformatorer klassifiseres etter applikasjon: opptrapping (6,3kV/10,5kV eller 10,5kV/110kV, etc. for kraftverk), sammenkobling (220kV/110kV eller 110kV/10,5kV mellom nettstasjoner), og nedtrapping (35kV/0,4kV/0,4kV eller fordeling).
Krafttransformatorer er også klassifisert etter antall faser: enfase og trefase.
Krafttransformatorer er videre klassifisert etter viklingstype: to-vikling (hver fase er montert på samme kjerne, primære og sekundære viklinger er viklet separat og isolert fra hverandre), tre-viklinger (hver fase har tre viklinger, primære og sekundære viklinger er viklet separat og isolert fra hverandre), og autotransformator (ett sett med andre viklinger fungerer som enten primære viklinger eller en tapp i den primære utgangen). Tre-viklingstransformatorer krever at kapasiteten til primærviklingen er større enn eller lik kapasiteten til sekundær- og tertiærviklingene. Prosentandelen av kapasitet for treviklingstransformatorer, i rekkefølgen høyspenning, mellomspenning og lavspenning, er: 100/100/100, 100/50/100, 100/100/50. Det kreves at verken andre eller tredje viklinger fungerer ved full belastning. Vanligvis er den tredje viklingsspenningen lavere og brukes for det meste for nærfelts strømforsyning eller tilkobling av kompensasjonsutstyr, tilkobling av tre spenningsnivåer.
Autotransformatorer: Tilgjengelig i step-up eller step-down typer, de er mye brukt i ultra-høyspent strømnett på grunn av deres lave tap, lette vekt og økonomiske drift. Vanlig brukte små autotransformatorer er 400V/36V (24V) modeller, som brukes til å drive sikkerhetsbelysning og annet utstyr.
Krafttransformatorer er klassifisert etter isolasjonsmedium: oljenedsenkede transformatorer (flammehemmende og ikke-flammehemmende typer), tørrtransformatorer og 110kV SF6 gassisolerte transformatorer.
Krafttransformatorkjerner er alle strukturer av kjernetype.
Trefase krafttransformatorer konfigurert i generell kommunikasjonsteknikk er to-viklingstransformatorer.
